ETTER GLEMSEL KOMMER INGENTING

Essay av Eirik Melstrøm, Oktober 2020

–

Hun pleide å plukke oss opp på Grefsen togstasjon fredag ettermiddag. Den rustbrune bilen hennes sto som oftest ulovlig parkert på høyresiden av stasjonsbygningen, og vi forsøkte å få øye på den ut gjennom de smale vertikale vinduene på skyvedøra idet toget bremset rolig inn på perrongen. Selv stod hun ved siden av bilen med døren åpen, ikledd tykke tekstiler i mørke farger som hang rett ned, sånne som blir ru og mørkere i fargen når man stryker hånden over hårene den ene veien, og lysere glatt den andre veien. Hun vinket febrilsk da hun så oss stige ned det siste lange trinnet fra toget og ned på stasjonsplattformen. Vi skyndte oss bort og hun ga oss en lang klem.

Hun brukte en intens parfyme, en tung og veldig spesiell lukt jeg kun kan huske å ha gjenopplevd et par ganger siden, ved ett tilfelle da jeg passerte en tilfeldig person på gaten og plutselig var hele min forestillingsverden rettet mot henne. Hun vippet frem førersetet på bilen og vi klatret inn i baksetet begge to. Setene var utslitt og bilen luktet det samme som henne. På gulvet lå det masse skrot, blant annet gamle vindusviskere, en frostskrape, et blått og hvitt Chris Rea CD-cover, en istykkerreven NAF-håndbok, gammelt tyggegummipapir, tomme konvolutter, en jekk til dekkskift og en flatklemt caps. Håndtaket man vanligvis bruker for å sveive vinduet på passasjersiden opp og ned lå også på gulvet. På dashbordet var det alltid masse greier. Jeg tror ikke hun hadde Wünderbaum hengende i speilet, men det var ett eller annet som dinglet derfra, kanskje et par svarte terninger i kunstig pels med hvite øyne.

Vi kjørte alltid den samme veien. Ut på motorveien og inn i Sinsenkrysset, så Ringveien videre forbi Økern og Helsfyr, før hun tok avkjørselen til Brynseng, suste forbi Olsen På Bryn og til høyre i den påfølgende rundkjøringen før hun bråstoppet ved en liten kiosk som lå langs veien. Det var det første av i alt tre faste kioskstopp. Der kjøpte hun én wiener i lompe til meg, én til broren min, og én til seg selv. Hun sa de hadde de beste pølsene i byen, og jeg kunne allerede da forstå ut fra samtalen hun hadde med personen inne i den lille røde kiosken med skrått tak at de kjente hverandre godt.  

Med det halvveis gjennomsiktige pølsepapiret klemt til en liten ball i håndflaten rattet hun videre opp bakken til Brynsenteret. Hun parkerte alltid så nærme hovedinngangen som mulig, noen ganger også på én av handikap-plassene, rettferdiggjort med argumentet om at vi ikke skulle bli værende lenge nok til å få parkeringsbot, noe jeg heller ikke kan huske at hun fikk. Allikevel, før vi entret selve senteret sneiet vi ofte innom det slitne bilverkstedet som lå til venstre for inngangen, helt nederst i bakken opp til Østensjøvannet. Med en vinflaske i hånden banket hun på døren og ut kom en voksen mann med møkkete hender iført heldekkende blå kjeledress. Jeg forstod ut i fra også dette møtet at de kjente hverandre fra før, og at flasken fungerte som takk for én eller annen tjeneste dette bekjentskapet hadde gjort for henne. Hun var en slik person, som man gjerne ville gjøre en tjeneste fordi man visste at hun ville gjengjelde den så det monnet, ofte på overraskende vis.

Ellers vante med den lille lokale dagligvarebutikken på Harestua var det å handle på Brynsenteret for meg og broren min som en slags science-fiction opplevelse å regne. Synet av de endeløse radene av handlevogner, hyllerader og betalingskasser, for ikke å snakke om taket i den enorme varehallen var som å kikke inn i en annen verden, inn i en gigantisk futuristisk maskin.

Vi brukte sjelden lang tid. Hun gikk målrettet og raskt med bestemte steg gjennom hele butikken til ferskvaredisken innerst i lokalet, pekte opp på plakaten av den grillede kyllingen og sa høyt og indignert til seg selv at den hadde gått opp i pris, igjen. Deretter henvendte hun seg til personen bak disken med hårnett og hvitt forkle for å bestille to helstekte kyllinger, hvilke hun selv plukket ut ved å banke de lange mørkelilla neglene sine mot det duggete glasset på varmdisken med en bestemthet som kunne være til personalets åpenbare irritasjon. På veien fra ferskvaredisken til betalingskassen rasket hun i fart med seg én pose Sombreros, én gul pose Maarud salt potetgull og én rød pose Bamsemums. Når vi kom til kassen plukket hun hvert sitt eksemplar av VG og Dagbladet ut fra avisstativet og kastet dem opp på samlebåndet sammen med tre pakker blå EXTRA tyggegummi fra hyllen over båndet.

Fra parkeringsplassen på Brynsenteret gikk ferden videre opp veien til Østensjøvannet, til venstre i rundkjøringen ved Østensjø Skole og opp den lange høyresvingen forbi T-banestasjonen og omsider opp til Oppsal-platået. På toppen av bakken ristet det ukontrollert i bilen og vi kunne høre det smelle i støtdemperne bak idet hun uten hell forsøkte å vrenge unna de største hullene i asfalten. Bekjentskapet til bilmekanikeren på Bryn ga plutselig mening.

Noen ganger stoppet vi på Oppsal-senteret, gjerne fordi hun måtte innom vinmonopolet eller MIX-kiosken for å kjøpe enda en pølse. Men som oftest fortsatte hun rett frem i krysset og deretter til venstre på toppen av den slake bakken. Derfra og et stykke fremover husker jeg det som litt annerledes, bare hus og eneboliger langs veien, ingen blokker eller butikker, T-banestasjoner eller kiosker. I rundkjøringen på Ulsrud tok hun til høyre og tråkket voldsomt på gassen nedover det slake strekket som gikk hele veien videre til Bøler. Da hun bremset opp ved lyskrysset inn til Bøler ble vi dratt brått fremover, kun holdt tilbake av sikkerhetsbeltet som presset seg tettere og tettere mot brystet. Et kort øyeblikk føltes det som å være vektløs – flytende i luften som en astronaut – før vi ble slengt tilbake i setet igjen med en kraft som fikk oss til å se på hverandre med et smånervøst smil om munnen, etterfulgt av gjensidig latter. Det var sånt som aldri skjedde i mamma og pappas bil.  

Noen meter forbi svømmehallen på Bøler lå videokiosken på venstre side av veien. Vi parkerte på baksiden og løp inn.

Vi fikk alltid leie én film hver. Selv gikk jeg rett bort til hyllene med VHS-kassetter og bladde meg frem til den samme filmen hver gang, spillefilmen Hook med Robin Williams i hovedrollen som Peter Pan. Det var alltid spenning knyttet til hvorvidt den allerede var utlånt eller ikke. Broren min brukte som regel mye lengre tid på å velge, antagelig fordi han fikk lov til å leie filmer han ellers ikke fikk lov til av foreldrene våre. Jeg tror ikke det på noe tidspunkt slo henne at mange av filmene ikke passet seg for barn som oss. Til og med jeg fikk alltid lov til å se filmen som broren min til slutt bestemte seg for, hvilket som oftest var en i Die Hard-serien eller Indiana Jones, andre ganger svarte komedier som Bestemorder eller en 80-talls splatterfilm. Jeg kan huske en rekke mareritt jeg hadde om den store Marshmellow-mannen i Ghostbusters, spesielt det sinte blikket hans, i en lang periode etter ett av besøkene våre. Jeg nevnte det aldri for noen i frykt for at det ville føre til at jeg ikke fikk lov til å se de samme filmene som broren min.

Imens vi valgte ut leiefilmer brukte hun tiden på å plukke ut smågodt, noe hun med overlegg hadde utsatt å gjøre til nettopp denne kiosken på Bøler fordi godteriet på dette etablissementet etter hennes eget utsagn var det beste i hele det utvidede Bryn-Oppsal-Tvaita-Bøler-området. Vi stolte på hennes kyndighet når det kom til lokal etterretning om ferskhet av gummikrokodiller og fudge-kuber.  

Fra kiosken på Bøler fortsatte turen omsider i retning av der hun bodde, med full gass tilbake over det lange strekket mot Ulsrud og den krappe svingen inn avkjørselen til Olav Nygårds Vei, opp den bratte høyresvingen helt til det flatet langsomt ut og hun slapp opp gassen, slik at bilen gled mykt som et flyvende teppe langs parkeringshuset. Der kom også de hvite rekkehusene til syne.

Hun parkerte alltid på taket av parkeringshuset, på en slags mesanin uten overbygning man svingte opp til via en slak enveiskjørt rampe på siden av parkeringshuset. Jeg vet ikke om hun hadde fast parkeringsplass eller om hun av vane parkerte bilen på én av de ledige plassene på baksiden av butikkbygningen som lå der. Uansett presset hun snuta på bilen så tett inn mot den hvite murveggen som mulig, vis-a-vis vareleveringen med den falmede papp-pressen, rader av tomme handlevogner og en stor grønn søppelcontainer. Da vi krøp forbi førersetet ut av bilen var stanken fra den grønne containeren det første man lot merke til. Containerstank blandet med ufullstendig forbrent 95 blyfri-eksos fra bilen hennes.

Dagligvarebutikken var det geografiske midtpunktet i borettslaget. Gikk man fra parkeringsplassen rundt hjørnet av selve butikkbygget kom man til en åpen plass med flere sandkasser, dumphusker og andre lekeapparater, dog kjemisk renset for barn. Plassen var innrammet av rader med hvite rekkehus på tre av sidene, som i en slags hestesko, og selve butikken med de store heldekkende vinduene i fronten langs den siste. Det kan være at det var en Spar-butikk, eller et eller annet merke som nå er utgått og for lengst glemt, som Skotten for eksempel, men jeg kan ikke være helt sikker. Logoen på fasaden var i alle fall rød med preget gul skrift, lik den på klærne til damene som satt i kassen.

Ut av butikken snirklet det seg en liten asfaltert gangvei gjennom en smal åpning, og videre til en 90-graders sving mellom to rader med rekkehus. Ut på andre siden åpnet det seg en ny liten plass man måtte krysse for å komme til inngangen hennes.

Det var fem identiske rekkehus i hver seksjon. Hver av seksjonene var like men plassert i ulike vinkler i forhold til hverandre. Asfalten på gangstiene var grovere enn den vi hadde hjemme, full av småsteiner og grus. For hvert hjørne man passerte kunne man se noe nytt, en ny seksjon, fem nye rekkehus. De var alle kledd i hvit murstein, med lys grå murpuss mellom hver murstein som utgjorde et slags rutesystem; et grått-hvitt nettverk som lignet rutearkene i kladdebøkene vi brukte på barneskolen. Rutenettet bandt enhetene sammen der de buklet seg ut og inn nedover veien i et repetitivt mønster. Alle seksjonene hadde like vinduer, og de mørke brune vinduskarmene skar små kuber ut av den hvite mursteinfasaden. Mange steder var de som små utkikksluker i villvinen som vokste på fasadene, tett og ildrød om høsten, spinkel og kullsvart om vinteren, lik blodårer som splittet seg i mindre og mindre ganger der de strakk seg oppover mot det flate taket. Huset hennes var det i rekken med tettest vekst på fasaden utenfor, og var andre hus i rekken sett fra høyre.

Jeg møtte aldri noen andre barn der, og jeg ble ikke kjent med noen av naboene selv om hun ofte snakket vennlig om de som bodde vegg i vegg: Britt og Rolf. En gang møtte jeg denne Rolf ved inngangspartiet. Han var fryktelig rød i ansiktet, med grått ustelt flippskjegg, lav av bygning med rund kulemage ikledd joggebukse og flip-flops. Han var pensjonert men drev visstnok fortsatt en kjøreskole i byen et sted. Jeg tror ikke han hadde noe greie på barn. De hadde heller ingen egne. Britt møtte jeg aldri. Én gang brant det i rekkehuset deres, noe som førte til at det ble vannskader i hele raden av rekkehus.    

På den hvite fasaden var det festet et skilt i messing med nummeret 100. Foran inngangen lå en platting på kanskje tre ganger tre meter i beiset furutre som man måtte trå to eller tre trappetrinn opp fra asfalten for å komme til. Der stod det en stor mørkeblå potteplante, et høyt smalt bartre som var mye høyere enn meg, med fyldige greiner som lenet seg oppover og tett inn mot stammen. Det stakk veldig om man strøk borti det med hånden, og det lignet sånne trær som Van Gogh tegnet, er det sypresser det heter, selv om det høyst sannsynlig var noe helt annet. Det som vokser i Arles vokser antagelig ikke på Ulsrud. Var man kommet opp på plattingen lå inngangsdøren til høyre i et slags utspring fra fasaden. Det var en tung sak i mørk eik. Lakken flasset av til alle årstider.

Innenfor døren kom man først inn til en liten entré kledd i mørkegrønn strietapet, avstengt fra neste rom av en tynnere dør, hvis mangefargede glassrute fungerte som et kaleidoskop om man kikket igjennom. Tilbake var den skarpe parfymelukten fra baksetet av bilen, denne gangen renere og mer intens. Rommet var riktignok så lite at det ikke tok lang tid før duften blandet seg med lukten fra posen med de to grillede kyllingene og fusjonerte til en rar odør ulik noen annen, én man ble både sulten og litt kvalm av samtidig. Avisene som lå i samme pose var nå blitt klamme av dampen fra aluminiumposen.

Rett frem i gangen stod en liten brun kommode, med skuffer til skjerf, capser og andre småting. Oppå var det plassert en krukke full av nøkler, leppestifter og andre mer eller mindre anvendelige småting; hårspenner, skojern, en sånn kam som man bruker for å børste vekk hår og støv av jakker eller annet tøy, ofte også en pose med drops av varierende slag. På gulvet ved siden hadde hun plassert en krukke med plass til paraplyer, kanskje fem-seks stykker, inkludert den mørkerøde paraplyen av merket ”Choice of Europe”, som var den hun oftest brukte, om ikke hun var pent kledd for en middag i byen, hvilket betød den store sorte paraplyen.

Til høyre var en åpen garderobe stappfull av ytterklær, en slags ugjennomtrengelig vegg bestående blant annet av den hvite og røde Helly-Hansen jakken hennes, samt pelskåpene og dressjakkene med de høye skulderputene – alle sammen hengende så tett at man kunne kaste seg inn i dem uten å treffe veggen bak uansett hvor mye man kjempet seg gjennom. Under var det tett i tett med tøysko, som hun kalte det, i flere etasjer, flere av dem identiske hvite, røde og blå Nike joggesko hun etter eget utsagn hadde fått billig av en gammel kompis hun kalte Nike-Tor (hvorpå hennes uttale av ordet Nike var på fonetisk norsk, slik man ville uttalt navnet til seiersgudinnen Nike, ikke det amerikanske sportsmerket N:a:j:k:). Navnet Nike-Tor kom opp gjentatte ganger, men for meg forble han en diffus figur i livet hennes, som mange av bekjentskapene hun nevnte fra tid til annen; blant andre venninnene Kari Ranveig, Kari-Mona og Lullen. På mange måter hadde det vært interessant å ha møtt denne Lullen, først og fremst på grunn av navnet. Jeg forstod det som at de hadde levd et slags utsvevende jet-set-liv i Marbella på den spanske solkysten gjennom sytti- og åtti-åra.  

Gikk man igjennom kaleidoskopdøren kom man inn i spisestuen. Det var et stort åpent rom med åpninger til tre nye rom, henholdsvis kjøkkenet, TV-stuen og trappen som ledet opp til andre etasje og ned til kjellerstuen. Spisestuen, som resten av etasjen, var kledd i hvitt langhåret gulv-til-gulv teppe, hvilket var en fryd å trå på men samtidig en astmatikers mareritt, særlig med tanke på at hun noen år før hadde en katt ved navn Pus-Nilsen hvis jordiske ettermæle fortsatt fantes blant teppehårene. Et helgebesøk hos henne var derfor ensbetydende med forkjølelse for både meg og min bror. Han verre enn meg.

Det største elementet i rommet var et gammelt vaklevorent trehvitt spisebord med tilhørende vaklevorne trehvite trestoler og en rød slagbenk med tilhørende puter. Fra taket over bordet hang en gloret lysekrone med sånne lyspærer som er brun-gule med rillet bølgemønster. Det var ved dette bordet vi spiste søndagsmiddager da moren og faren min kom for å hente oss ved helgens slutt. Aldri ellers. Det var også ved dette bordet jeg besvimte for første gang. Jeg husker jeg skjulte at jeg var svimmel helt til det ikke gikk lenger og jeg besvimte av kortpustethet ved enden av bordet. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp på Ullevål Sykehus, det kan ha vært Rikshospitalet, med moren min sittende ved siden av sengen. Jeg var blitt plassert på et rom sammen med en leukemisyk gutt som døde like etterpå.

I enden av spisestuen, mellom åpningen til kjøkkenet og TV-stuen hadde hun plassert en lav trebenk under et gammelt skap som hang fra veggen. På benken lå en mengde mindre gjenstander. Alle tingene hadde fast plass og det var åpenbart at de måtte være av betydning for henne ettersom de aldri ble flyttet på. Aller mest husker jeg matrosluen som tilhørte faren min og som han angivelig skal ha hatt med seg hjem fra militæret. I tillegg lå der noen ting fra da de to bodde i USA sammen med min fars far på seksti-tallet. Av ham fantes det ingen bilder i hele huset. Navnet hans ble aldri nevnt, ei heller møtte jeg ham noen gang, til tross for at han visstnok fortsatt levde og til og med bodde på Nordstrand, noen få kilometer unna. Det var bare sånn det var.

Beveget man seg videre forbi den lave benken kom man inn i TV-stuen. Det første man la merke til var de store vinduene som åpnet seg ut mot baksiden av rekkehuset og den lille hageflekken som lå nedenfor. Hagen var innrammet og adskilt fra naboens hageflekker av høye betongvegger foruten en liten brun grind som åpnet ut mot gaten til neste seksjon av parallelle rekkehus. Der var det kun plass til noen få hagemøbler, et lite bord og en parasoll. Allikevel var hun fast bestemt på å ha en stor elektrisk gressklipper for å klippe de få grønne kvadratmeterne der nede.

TV-stuen var dominert av en mørkegrønn sofagruppe i strihåret tekstil. To sofaer var plassert langs veggen i en L-form rundt et brunt lavt åttekantet bord med glasstopp, flankert av en TV-benk med en grå rør-TV, samt en gammel gulvstående klokke som tikket høyt, en sånn med lodd som svinger hypnotisk frem og tilbake og som man fort ble svimmel av å stirre for lenge på. Senere fant vi ut at dette klokkeskapet også fungerte som gjemmested for en plastikkpose full av erotiske VHS-filmer.

Under det åttekantede bordet med innfelt glassplate lå det igjen en rekke gjenstander som sjelden ble flyttet. Det var en eklektisk blanding av objekter som så temmelig gamle ut og som så ut til å komme fra alle verdens hjørner. Jeg vet ikke om det var ting hun selv hadde skaffet til veie under reiser til nevnte verdenshjørner, eller om de kom fra én eller annen antikvitetsbutikk eller et garasjesalg på Oslo-Øst. Foruten en stabel med støvete gamle bøker lå der to gamle pistoler som lignet noe fra et piratskip, et rustet messinghorn med en stor gummibelg som jeg pleide å trykke inn til alles forargelse da lydrekylen lød ut med et volum man ikke skulle tenke seg kunne komme fra slikt et lite objekt. Der lå også en liten boks i tre som inneholdt gamle IQ-leker, blant annet en rekke fargede klosser man skulle pusle til å bli en firkant som passet innenfor rammen, noe som var mye vanskeligere enn det høres ut som, samt en sånn leke med to metallringer, én liten og én stor, sammenknyttet av en tvinnet tråd, hvor poenget var å få den lille ringen løs fra den store. Heller ikke den maktet jeg noen gang å løse, og det var desto mer irriterende at broren min hadde funnet løsningen og skrøt av det ved enhver anledning. Selv om hun hadde sluttet å røyke for mange år siden lå det mellom alle de andre relikviene på det lave glassbordet også et sort keramisk askebeger. Det samme askebegeret står nå på kjøkkenet i leiligheten min. 

De to sofaene var adskilt av en enorm stålampe hvis stamme var i blankt porselen og lignet en stor vekst med grønne blader og hvite liljer. Ved siden av lampen stod et lite bord som huset en hvit stasjonær telefon, en sånn med flatt rør og riller på oversiden, med plass til å skrive maks seks-sju telefonnummer under et deksel på innsiden. Ved siden av telefonen hadde hun plassert en liten krukke med lokk, fylt med hvite små anonyme tyggegummi, alle Blå EXTRA tatt ut av forpakningen. Det fikk meg til å tenke på alle de gangene hun satt timevis i telefonen med enten Kari Ranveig, Kari-Mona eller Lullen og tygget Blå EXTRA så porselentennene hennes knaste.

Vanligvis skjedde følgende: så fort vi var kommet innenfor ytterdøren og hadde kastet fra oss klærne kappløp vi inn til TV-stuen for å okkupere hver vår sofa, hvorav førstemann, hvilket alltid var min bror, kastet seg langstrakt ned i den lengste av de to, den med best utsikt til TV-apparatet.

Hjemme hadde vi kun én TV-kanal, slik at mangfoldet på kabelnettilbudet på Ulsrud var for oss som overdådig luksus å regne. Vi var begge fanatisk opptatt av basketball, og min bror, som oftest okkuperte fjernkontrollen, flippa oss fram til sportskanalene som viste klipp og reportasjer fra NBA. Min favorittspiller var Orlando Magics returkonge Shaquille ”Shaq” O’Neal (også kalt ”The Big Aristotle”, av grunner som har vist seg vanskelige å gjøre rede for i ettertid), mens broren min holdt med Chicago Bulls og Michael Jordan.

Mens vi var ute i stuen pakket hun først varene fra handleturen inn i skapene på kjøkkenet, før hun tok frem to tallerkener, rev åpen aluminiumposen med den ferdiggrillede og på forhånd to-delte kyllingen, plasserte halvdelene på hver sin gjennomsiktige glasstallerken og akkompagnerte det hele med en stor håndfull salt potetgull fra den gule Maarud-posen. Stekt kylling og potetgull. Intet mer, intet mindre. Selv skar hun av halen, eller hva det heter, på kyllingen, den klumpen bak som er seig og full av fett og som jeg og broren min synes var ekkel. Den skar hun til seg selv, og spiste den umiddelbart. ”El boca del Rey” – kongebiten, som hun kalte den.

Kylling og potetgull-komboen ble inntatt foran TV´en, dog har jeg har ingen minner av at hun spiste sammen med oss. Som regel kom hun inn og satte seg et stykke utpå kvelden. Da var vi vanligvis allerede godt inn i første halvdel av filmen om den voksne Peter Pan, omkring scenen der Pan, spilt av Robin Williams, må hoppe planken fra sjørøverskipet mens den hånende Kaptein Hook, spilt av Dustin Hoffman, lar seg forundre over hvorfor ingen lyd gjør seg til kjenne da Williams etter alle logiske slutninger skulle ha truffet vannoverflaten med et splæsj.

Like forunderlig er det at denne scenen inneholder et slags frampek når det kommer til mitt eget liv. David Crosby, musikeren som noen år frem i tid skulle komme til å bli mitt musikalske idol, cirka i aldersrommet atten- til tjueåtte år, figurerer i nettopp denne scenen som sjørøverstatist. Årsaken var mest sannsynlig fordi hans far, Floyd Crosby, Oscar-vinnende Hollywood kinematograf, en gang i tiden var en tilstrekkelig nok aktet skikkelse til å formidle sin sønn tilgang til bransjen og følgelig muliggjøre statistroller som denne. Sønnen har til og med et par replikker i scenen, blant annet når Kaptein Hook taler til sine sjørøverundersåtter om hevnen han snart skal få over Peter Pan ved å tvinge Robin Williams til å gå planken. ”Long live the Hook!”, roper David Crosby fra klyngen av pirater. ”Music is love”, lyder det i ekkoet. Det skulle ta tjue år før jeg tilfeldigvis så filmen igjen og umiddelbart stusset over dette usannsynlige møte av interessesfærer. Helt til da var jeg uvitende om at det første møtet mellom meg og David Crosby skjedde mange år før jeg selv var klar over det.

Eksistensen av et møte mellom to ting kan umulig defineres av menneskets evne til å huske dette møtet. Det vi kaller minnet er jo bare det vi bevisst og ubevisst har valgt å spare på for oss selv. Følgelig er minnet svært begrenset, for ikke å snakke om utilstrekkelig som hukommelse og eksistensberettigelse for hva som ellers skjer i verden. Tenk på alt som har blitt borte, alle de små og store oppmerksomhetene som har blitt utradert, nedprioritert og forkastet.

Rettet mot TV-apparatet hadde hun plassert en stor lenestol i det samme mørkegrønne velurlignende tekstilet som de to sofaene. Det var i denne hun alltid satt. Da filmen var ferdig og vi var godt inne i neste, altså leiefilmen min bror hadde valgt ut fra utvalget på videokiosken på Bøler, rundt tidspunktet da jeg som oftest befant meg på øvre halvdel av redselskalaen grunnet filmens for meg altfor voksne karakter, rundt da var det hun begynte å duppe av. Det begynte med at øyelokkene hennes sakte men sikkert ble tyngre og tyngre og blikket hennes ble statisk, rettet ut i løse luften heller enn mot TV-apparatet. Etter et par rykninger hvor øynene brått ble åpnet, og hun latet som hun fortsatt var tilstede i filmens handling, gled øynene omsider igjen og forble lukket. Deretter begynte selve hodet å bevege seg, i starten veldig rolig og med bare et par millimeter av gangen, bakover i en vinkel som skulle vise seg å tilslutt, etter kanskje en halv times rykk og napp opp og ned, måle rundt nitti grader i forhold til hodets opprinnelige posisjon og ryggradens retning. Hadde hun først kommet seg ned dit ble hodet liggende å vake der en stund før et høylytt grynt plutselig gjallet i rommet. Den nitti graders vinkelen hadde påvirket tilgangen på surstoff og i praksis var hun nå var på vei til å bli kvalt. Med et glefs rykket hun hodet kjapt opp og orienterte det tilbake til sin opprinnelige posisjon, ofte tillagt en kort kommentar, som; ”Åh, hvor lenge var jeg borte?”, andre ganger kun avbrutt av uforståelig mumling eller kryptert søvnsnakk. Dette repeterte seg en del ganger før hun tilslutt kom til seg selv igjen og ryddet vekk tallerkenene med de nå to halve fjærkreskjelettene, totalt ribbet for annet enn brusk og beinrester.

Jeg kan ikke huske at det noen gang var noe krangling om leggetid eller noe sånt, men på et tidspunkt slo hun av TV´en og vi gikk via spisestuen til trappen som ledet opp til andre etasje. På vei ut klappet hun til bryteren på veggen slik at alt lys og alle elektriske apparater ble slått av i én brå håndbevegelse.

Trappen var kledd i det samme langhårede teppestoffet som stuen nedenfor. Halvveis opp snudde den hundre og åtti grader, hvorpå det var et slags platå, en mesanin hvor det ikke var noe annet enn en mellomstor trehvit bastkurv fylt med leker, alle svært ulike de vi hadde hjemme. Lekene bar preg av at de stammet fra forskjellige interaksjoner med barn over et langt tidsløp, og jeg husker at synet av Barbie-dokken i kurven skurret noe da hverken jeg eller broren min pleide å leke med Barbie-dokker. Jeg forstod det ikke da, men dokkens tilstedeværelse hintet til at vi to ikke var de eneste barna hun hadde kontakt med eller hadde på besøk fra tid til annen. 

På toppen av trappen så man nedover en gang med flere dører nedover langs både venstre og høyre side. Umiddelbart til venstre var riktignok en åpen kontorplass som ledet videre inn til et åpent walk-in garderobeskap som også fungerte som lagerrom. Kontorplassen utenfor brukte hun ikke på samme måte som faren min brukte sin hjemme. I stedet for papirer i ordnede bunker var kontorpulten hennes fylt til randen av store tørkede trerøtter, kongler, mose og annet hun hadde funnet i skogen i den omkringliggende Østmarka. Blant alt rotet hadde hun også plassert en stor lyserosa gjenstand, som jeg senere forstod var en symaskin med plastdekselet på. De store røttene og resten av det tørkede naturmaterialet brukte hun til å lage diverse borddekorasjoner, med pålimte nisser, påskekyllinger eller annet sesongbasert nips, i tillegg til stearinlys. Hver jul pleide vi å fleipe med at dekorasjonene hennes var så brannfarlige at de burde komme med en skriftlig advarsel til alle hun ga dem til. Noen ganger viste hun meg hvordan hun festet alle tingene sammen, og hun lærte meg hvordan limpistolen fungerte, at jeg måtte være veldig forsiktig ettersom det flytende limet, som kom ut i den motsatte enden fra der man puttet inn de halvtransparent hvite pinnene, kunne brenne av huden din om man kom borti med fingeren. Aller mest husker jeg lukten av den smeltede limpinnen da man trykket på avtrekkeren på pistolen.

Til høyre i toppen av trappen var gjesterommet. Det var her min bror sov hver gang vi var på besøk. Det var et lite rom med en lang sovesofa i hvitt, oransje og brunt trekk, klassiske syttitallsfarger som minnet om sånne tøymarkiser som kunne flippes ut ved hjelp av en snor som henger på innsiden av vinduet. Det var også plassert en grønn kommode på gjesterommet, med store runde innfelte håndtak, hvis skuffer allikevel var vanskelige å dra ut, enda vanskeligere å få tilbake inn igjen. Vinduet over kommoden åpnet ut mot furutoppene bak siste rad av rekkehus. Langt der nede var den lille hagen. Når parasollen var brettet ut kunne man knapt se noe av gresset under.

Selv sov jeg alltid på hennes rom. Det lå vegg i vegg med gjesterommet, med inngangsdør litt lenger ned i gangen på samme side. Det var et betraktelig større værelse med en enorm dobbeltseng hvis dyner og puter lignet et hav av marengs. Første faste rutine var å bytte ut dundynene med syntetiske dyner, ettersom dyrefjærene i dundynene ikke gikk bra overens med astmatiske barn. Jeg husker at moren min alltid spurte om nettopp det da de kom for å hente oss på søndagene, om vi hadde byttet dynene. Det gjorde vi alltid. Når hun plukket dem opp fra sengen for å bære dem til lagerrommet ved limpistolpulten kom plutselig to lange oransje rør til syne liggende på madrassen. De var elektriske varmerør som var ment å varme opp sengen før man gikk for å legge seg, og jeg kan huske at det føltes veldig luksuriøst og komfortabelt, som å bo på hotell, noe jeg forøvrig likte svært godt men kun hadde opplevd et par ganger tidligere, mest minneverdig to netter på Oslo Plaza i forbindelse med at moren min deltok på en konferanse arrangert av ett eller annet kynisk legemiddelfirma, GlaxoWelcome eller AstraZeneca eller noe sånt, hvis navn jeg husker utelukkende på grunn av pennene jeg samlet inn gratis fra de mange bodene på konferansen og som jeg etterhvert opparbeidet meg en respektabel samling av. Fra tid til annen dukker fortsatt penner utstedt fra et nå nedlagt firma opp fra dypet, og hver gang får det meg til å tenke på den store konferansesalen på Oslo Plaza med de store glitrende lysekronene.

For ikke å miste den oppsparte varmen fra de elektriske rørene gjaldt det å bytte ut dynene så fort som mulig. Jeg stod ofte klar med de to syntetiske mens hun fjernet de andre. Det kan kanskje høres ut som overdrevet ekstravaganse å forvarme sengen før man gikk for å legge seg, men realiteten var at det var høyst nødvendig. Årsaken var at hun alltid, uansett årstid, sov med begge de to store vinduene i rommet på vidt gap. Å overnatte hos henne var synonymt med å våkne opp med iskald nesetipp som man gjør når man overnatter ute i telt på vinterstid. Foruten rørene hadde hun i tillegg to stykk klassiske varmeflasker, begge kledd i et pastellfarget pelslignende syntetisk stoff, ikke ulikt håret til et lykketroll, liggende ved enden av sin side av sengen.

Når det kommer til bilder på veggene og annen veggpryd kan jeg ikke huske så mye fra resten av huset. Veggpryden på soveværelset kan jeg derimot fortsatt se klart for meg. Over nattbordet på hennes side var et stort bilde, en innrammet plakat fra en utstilling eller noe slikt av kunstneren FERNANDO BOTERO, hvis etternavn stod i store bokstaver i den hvite margen under selve motivet.

Grunnen til at jeg husker nettopp dette bildet så godt antar jeg er grunn av selve motivet. Jeg kan minnes å stirre lenge på det i uforløst forundring hver gang vi var på besøk. Sentralt i bildet var en stor, bred og rakrygget naken kvinnefigur sett bakfra, gjengitt nøyaktig i øyeblikket hvor hun med armene bakpå ryggen knipser opp låsen av brystholderen, det eneste plagget hun fortsatt har på seg, med unntak av to store perleøredobber hengende fra hvert sin øreflipp. Håret hennes, som man altså kun så bakfra, var rødlig, tynt og bølgete, kanskje en tynn utjevnet permanent. Hun slo meg som en bestemt type, ei som hadde kontroll på det hun drev med og som visste hva hun ville der – en person som forberedte seg selvsikkert til ett eller annet. For på sengen ved siden av henne sitter det en mann, betraktelig mindre av bygning og omtrent halvparten av hennes størrelse. I motsetning til kvinnen ser man denne mannen rett i ansiktet, eller rettere sagt, han titter rett ut av bildet, og med et blikk som i beste fall bærer preg av usikkerhet, kanskje nervøsitet, ikke usannsynlig også et hint av underdanighet. Han sitter på sengekanten med klærne på, lys turkis skjorte og falmede kakibukser. Det mest merkbare ved utstrålingen hans, om man kan kalle den det, er barten, den syltynne sorte mustasjen som smyger seg rett i overkant av leppen, og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri før hadde sett en mann med en slik bart.

Jeg har tenkt mye på bildet av den store kvinnen og den lille mannen opp i gjennom årene. Hvorfor er akkurat dette bildet, denne tingen, så klart tilstede som mentalt bilde hos meg etter så lang tid? Det var jo ikke sånn at akkurat dette bildet på det tidspunktet hadde en spesiell betydning utover seg selv, noe som gjorde det spesielt minneverdig, noe større enn seg selv på en måte. Eller?

Minnet endrer seg. Det transformeres over tid. Noe skjer i overgangen mellom kort- og langtidshukommelsen. Man fester seg ved noen bestemte elementer i et større bilde, og konsentrerer essensen av minnet inn i disse få utvalgte glimtene for å kunne bære helheten av det store minnet med oss. Hjernen er ikke i stand til å huske alle de små tingene, alle detaljene som kan hende er like betydningsfulle eller bemerkelsesverdige som helheten. Der hvor mesteparten av tingene blir glemt, forsterkes og opphøyes i stedet noen få. I prosessen får de kanskje en betydning de ellers ikke hadde.

Jeg synes det blir stadig vanskeligere å skille detaljen som detalj, fra detaljen som representant for helheten. Kanskje man i etterkant får vite noe om konteksten rundt minnet, noe man ikke var klar over da opplevelsen fant sted. Et barn filtrerer ikke opplevelser gjennom konteksten, det tar ikke i betraktning skjulte eller utenforliggende faktorer i lesningen av en situasjon. Som voksne leser man derimot inn bestemte narrativ i minner som ikke nødvendigvis var tilstede da erfaringen ble gjort. Å minnes noe fra sin barndom er derfor på mange måter in-autentisk, rettere sagt handler det om å produsere nye bilder som ikke er tro til sitt opphav selv om vi leder oss selv til å tro at de er det. De forholder seg på mange måter til opprinnelsen som en in-autentisk reproduksjon.

Så hvorfor har reproduksjonen av BOTEROS store kvinne og lille mann blitt værende hos meg? I hvilken grad er dets minneverdighet, hengende klart og tydelig der oppe på soverommet hennes, påvirket av at jeg mange år senere forstod at hun hele tiden hadde båret på et sinne mot mennene i livet hennes, de som hadde sviktet, forlatt, bedratt?

Kjørende på motorveien fikk hun en gang øye på en person i en varebil som passerte oss, hvorpå hun rullet ned vinduet og ga mannen i førersetet fingeren så langstrakt hun bare kunne. Jeg fikk høre fra min bror noen år senere at dette hadde vært et gjensyn med én av de siste kjærestene hennes, en fyr fra Kirkenes jeg kan huske å ha møtt men ikke har noen klare minner om, men som visstnok var sterkt alkoholisert og ikke behandlet henne noe særlig bra. Jeg kan huske at moren min kom inn på rommet mitt en morgen og fortalte meg at vi ikke kom til å se han noe mer, og det var det, tilsynelatende enkelt. Etter det tenkte jeg ikke noe mer over det. I ettertid har jeg forstått at det bruddet var mer dramatisk enn som så, uten at det har vært en spesielt uttalt greie i familien vår av den grunn. 

Hadde hun nettopp dette bildet på veggen fordi det samsvarte med et ønske om hvem hun ville være i et forhold, rettere sagt, illustrerte det en rolle hun ønsket å ta? Hun som den sterke, han som den svake. Kan det ha ligget en nødvendighet i denne skjevheten, en mild hevn som forsvar mot alt det jævlige som hadde skjedd med henne? Kan hende var det en rolle hun hadde omfavnet og som gjorde det vanskelig for henne å finne varige forhold?

Eller var det kun et tilfeldig bilde, et motiv hun synes var morsomt og passet til å henge på soverommet?

Det er vanskelig å la være å gi mening til minner, vanskelig å la være å forklare dem, oppklare dem. I prosessen forkludres de, blir utydelige, endres. Det sies at minner lever i vårt indre øye, men ingen forteller at bildene man ser på aldri er statiske, slik som fotografiet er på mange måter. Og det er kanskje det fotografiet har gjort med oss, fått oss til å tro at gjengivelsen av et øyeblikk bærer en nærhet, en slags sannhet om og fra øyeblikket det ble tatt, og videre fått oss til å tro at dette er noe vårt indre øye også er i stand til. Men minnet er i konstant endring. Når det kommer til minner finnes ikke øyeblikk lenger.

For minnet sier også at midtstilt over sengen hang et blått, grønt og gulmalt tre-relieff av to mennesker uten tydelige trekk, påkledd denne gangen, slyngende inn og ut av hverandres kropper. Tilsammen utgjorde de én helhetlig form, kanskje et slags ideal på kjærlighet.

Over gangen fra soverommet var badet. Det var nok et ganske alminnelig baderom for jeg kan ikke huske så mye derfra. Det er kanskje begrenset hvor ualminnelig et bad kan være. Vask, speil, skap, toalett, dusj, kanskje et badekar, ganske standard greier. Noe som skilte seg ut var det pelslignende trekket på dosetet, ikke som lykketroll-pelsen på varmeflaskene, mer som undersiden av en vaskefille, sånne som vaskepersonalet på barneskolen vasket gulvene med, sånne som hadde lommer på oversiden til å trekke metallbuene fra vaskekosten inn i. Jeg husker det fra tida da jeg senere vasket kontorlokalene hvor broren min jobbet. Da vi pusset tenner satt jeg alltid på det rufsete pelstrekket. Jeg har kun sett det samme trekket én gang siden, på en do i et hus i Porsgrunn hvor vi overnattet etter en spillejobb.

Da jeg våknet neste morgen var hun som oftest fortsatt i søvn. Jeg prøvde å dra dynen så forsiktig som mulig av for ikke å vekke henne, bare for å bli slått av kuldesjokket fra de to vidåpne vinduene på min side av sengen. Enda verre var det å sette føttene ned til gulvet, så langt der nede at jeg måtte strekke meg langsomt og forsiktig, og idet undersiden av første fot traff den iskalde parketten var det om å gjøre å raske med seg klærne på stolen ved siden av i fart og komme seg ut i gangen så fort som mulig. Derfra listet jeg meg bort til gjesterommet hvor broren min sov. Ofte var det tomt, hvilket betød at han allerede hadde gått ned. Vi hadde en slags ikke-uttalt konkurranse om hvem som kom til å våkne først og dermed fikk bestemme over TV-kontrollen.

Derfra passerte jeg forbi limpistolpulten og ned trappen, men i stedet for å stoppe i spisestuen i første etasje fortsatte man trappen ennå et nivå ned, til kjellerstuen.

Dette rommet var annerledes. Det var mindre velstelt og hadde mørke vertikale treplater på veggene. Rommet var åpent, men i bunnen av trappen var det to dører, én som ledet inn til et lite lagerrom, og én som åpnet inn til et smalt rom fylt av to lange frysere og i et høyreist CocaCola-skap, full av Campariflasker i diverse farger, en oransje Aperol flaske, Cointreau, flere 1,5L Schweppes Tonic Water med gul etikett og annet blandevann. På innsiden av døren hang en stor signert plakat av Ole ”Lukkøye” Klemetsen (aka. ”Mister Sandman”), proffbokseren fra Stavanger hun hadde kommet i kontakt med via én eller annen jobb hun hadde hatt på et tidspunkt. Om det var Chioce of Europe eller Braun eller hva det var husker jeg ikke. Men jeg kan huske at hun hadde et signert polaroid-foto av Klemetsen i sivil, tatt med eget kamera noen år tidligere, liggende i trauet på den lave benken i spisestuen ved siden av matroslua til fatter. På plakaten nede i fryser- og Camparirommet var proffbokseren riktignok kledd til kamp, stående mot hvit bakgrunn med stars&stripes-mønstret shorts, store røde boksehansker, høye tettsnurpede boksesko og det blanke oljede håret bundet i en stram hestehale bak hodet. Selv den gangen skjønte jeg at dette var et bilde som var tatt på et helt annet sted, til en helt annen anledning, og til et fullstendig annet formål enn til en faktisk boksekamp.

Kjellerstuen utenfor var fylt av rare gjenstander jeg stort sett ikke forstod hva var, ei heller forundret meg noe særlig over annet enn at de var rare. På gulvet stod det blant annet en gammel rokk, en sånn man spinner garn med, med et stort hjul i mørkmalt tre man kunne få til å snurre rundt hvis man tråkket på pedalen nede ved gulvet. Gjorde man det med henne i nærheten fikk man streng beskjed om at det ikke var lov. Det var forøvrig få ting hun sa ikke var lov, og i motsetning til hjemme var det omtrent ingen regler, ei heller noen å utfordre.

Mesteparten av kjellerstuen gikk med til å huse to store sofaer plassert langs veggene, begge rettet mot en stor TV. Ettersom min bror var kommet først ned hadde han fjernkontrollen og bestemte hvilken kanal og tegneserie vi skulle se. Utvalget var som nevnt enormt så jeg kan ikke huske noen gang å klage på hva han valgte. I det hele tatt konseptet med at det fantes en egen TV-kanal kun for tegneserier, Cartoon Network, var nok til å forbli klistret til skjermen i timevis. Lite sensasjonelt for noen kanskje, men desto mer for oss. Av én eller annen grunn var alle programmene på kanalen med svensk tale, men jeg kan ikke huske å være nevneverdig brydd av den grunn. ”Stoppa duvan, stoppa duvan!”. Favoritten var et segment der en gal svensktalende karakter, flyvende i en hjemmesnekret farkost, forsøkte å fange en liten fugl som alltid syntes å unnslippe pilotens klør. Konseptet var enkelt, piloten endte alltid med å krasje flyet for i neste scene å begynne på nytt med en ny og bedre plan for hvordan fange sin erkefiende. Det hele lignet veldig på ”Bippe Stankelbein”, som vi også så på. Var vi heldige sendte én av de andre kanalene høydepunkter fra NBA litt seinere på morgenkvisten.

Etter en time eller to kunne man høre det begynne å romstere i etasjen over. Hun hadde stått opp og var i gang med å steke bacon. Lukten spredte seg hele veien ned trappen og inn i kjellerstuen. Da hun etter en stund ropte ned at frokosten var klar slo vi umiddelbart av TV´en og kappløp opp til henne.

Én gang tok det ekstra lang tid før vi hørte noe, og det kom ingen lukt av bacon, ei heller ropte hun som hun pleide. Da tegneseriene begynte å gå på rundgang gikk vi omsider opp og fra toppen av trappen kunne vi se at hun satt, ikledd den store lyseblå morgenkåpen hun alltid hadde på seg om morgenen, godt plantet på den lille runde krakken på kjøkkengulvet, den med gummihjul som ble presset inn når man la vekten sin på den. Der satt hun – gråtende –  klistret til den lille mini-TV´en på kjøkkenbenken (ja, det siste av i alt tre TV-apparat i en relativt liten bolig).

Det var morgenen etter Prinsesse Diana omkom i en kollisjon inne i Pont de l´Alma-tunnelen i sentrum av Paris, et tragisk utfall av en heftig biljakt mellom Henri Paul, prinsessen og forloveden Dodi Al Fayeds private sjåfør, og jaktende paparazzi-fotografer på mopeder, sugne på bilder av den verdenskjente prinsessen og hennes daværende elsker. Paul, ifølge ulykkerapporten merkbart beruset, skal ha mistet kontrollen over sin Mercedes W140 og smadret kjøretøyet, seg selv, prinsessen og Herr. Al Fayed inn i én av stolpene som separerte kjøreretningene nede i tunnelen. Det første jeg fikk øye på i den lille TV-skjermen, der vi beveget oss sakte nærmere der hun satt lutrygget på krakken med blikket festet til Paris, var bildene av det flatklemte karosseriet på det som én gang hadde vært en staselig sort luksusbil. Hun sa ikke så mye, bare gråt. ””Tenk på de stakkars barna”, kan hun ha sagt, med sviktende stemme. ”Tenk på Charles” – et navnet hun forøvrig uttalte med rullende ”r” og tydelig ”e”, selv om det på ingen måte var gjengs uttale. Charrrl-e-s, en slags fornorsket versjon på tross av at hun på sekstitallet hadde bodd nesten et tiår i USA og man skulle tro hun hadde møtt mang en Charles uten rullende ”r” og tydelig ”e”.

Hun var generelt fasinert av kjendiser. Til høyre for den store grønne stolen i stuen var en kurv med et menneskes vekt i sladreblader. Kanskje var det noe som stammet fra tiden i USA, hvor hun på mange måter overvar kultstatusens fødsel med mytiske figurer som Marilyn Monroe og JFK, hvis mord hun ofte omtalte som den mest dyptgripende enkelthendelsen i sitt liv. Av den grunn opplevdes kanskje Prinsesse Dianas død desto sterkere for henne. Michael Jackson var også en mytisk pop-gud hun tilba, og om det var noen som hoppet villig og ukritisk inn i massesuggesjonen rundt figurer som dette så var det henne. Og det var på en måte befriende, annerledes.

Kjøkkenet var lite, trangt og umoderne, noe jeg ikke tror hun brydde seg noe særlig om ettersom hun etter mine antagelser ikke laget så mye mat. Derimot har jeg alltid tenkt på henne som restaurantgjest nummer én. Hun hørte liksom hjemme på serveringssteder, fikk kontakt med servitøren på en måte som ingen andre, og oppførte seg med en selvsikkerhet som om hun var i sitt rette habitat. Den selvsikkerheten kunne enkelte ganger føre til at hun skubbet både salt- og pepperbørse fra bordet ned i vesken etter endt måltid, noen ganger også bestikket, om det var fint nok. Jeg er ganske sikker på at det var derfor, når man åpnet bestikkskuffen på kjøkkenet hennes, at ingen av knivene eller gaflene var like.

Frokosten spiste vi innerst på kjøkkenet, sittende på en plassbygget sittebenk mellom kjøkkenbenken og vinduet ut mot inngangspartiet og det store slanke treet i potta på plattingen. Både lørdag og søndag betød utendørs utflukter, enten en kjøretur med bilen eller en gåtur ned raden med rekkehus, videre ned til gangveien som ledet til fotballbanen nedenfor, rundt og inn på grusveien man kunne følge videre hele veien rundt Nøklevann. Det var sjelden vi gikk hele den turen, men ofte ledet hun oss gjennom en labyrint av avstikkende stier for å sjekke på noen sopp hun hadde for øyet. Hun drev en territoriell soppkamp med de andre beboerne om de få myrene i området. Andre ganger kjørte vi ned til enden av Østensjøvannet for å mate endene. Da fikk vi hver vår gjennomsiktige pose med tørt kneippbrød som hun hadde fått gratis på den lokale Spar butikken (eller hva enn det nå var) oppe på rekkehushøyden. Senere på dagen kan det hende hun klippet det lille som var av gress i bakhagen, eller vi hjalp til med å skrape av flassende maling eller beise gjerdet ut mot veien bak, kanskje også rydde i boden ved siden av fryserommet. Det var alltid ett eller annet som måtte gjøres.

Tidlig søndag ettermiddag kom moren og faren min innom for å spise middag. Da laget hun som regel én av de få rettene hun følte hun mestret; overkokt fårikål, ertesuppe eller en eller annen tradisjonell rett man sjelden spiste, ikke fordi vi ikke spiste det samme hjemme, men fordi måten hun lagde det på gjorde at det både smakte og så ut som en helt annen rett. Lenge trodde jeg at det var det relativitetsteorien handlet om, altså ikke spesifikt ertesuppe, ei heller trodde jeg at Einstein var kokk, men heller opplevelsen av at samme fenomen kunne fortone seg på mange forskjellige måter. Én ertesuppe er ikke lik en annen ertesuppe, ergo er ikke alle ertesupper det samme. De er relative til en grunnidé, hva ertesuppe er, som jeg senere har forstått er like mye språklig som materielt bestemt, altså at ordet ertesuppe er like sentral i definisjonen av hva ertesuppe er som summen av ingrediensene man blander sammen hvis man følger oppskriften. Ofte tenkte jeg også på at hvis noe virkelig skal kunne være ertesuppe, så må det utgå fra den samme oppskriften, en slags fasitoppskrift man har blitt enige om og som alle følger når de skal lage ertesuppe, en mal man er nødt til å følge til punkt og prikke hvis man skal kunne kalle det man har laget for ertesuppe.

Hvis det fantes et slikt system, hvorfor var da hennes ertesuppe så forskjellig fra alle andre ertesupper? Og videre, hvordan kunne da komplett ulike retter begge kalles ertesuppe? Fordi det er en væske med suppelignende konsistens hvor erter er den dominerende ingrediensen? Hva er da det minste mulige forholdet mellom antall erter og neste sentrale ingrediens, rettere sagt, hvor mye erter i forhold til svinekjøtt må man ha for at det skal kalles ertesuppe og ikke svinekjøttsuppe? Det var slike definisjonsvagheter jeg hadde problemer med å forholde meg til, at alt tilsynelatende var relativt og ubestemt til tross for at det fantes et system. Det var sånt jeg ble usikker av. Hvorfor ha et system når man ikke respekterer det? Etter det begynte jeg å kalle alt vi fikk til middag for ertesuppe.  

Jeg kan huske vi vinket til henne der hun stod i døråpningen, på plattingen ved siden av det tynne treet i potta. Den grå bilen til foreldrene mine var alltid parkert rett på utsiden av rekkehuset, ikke på parkeringsplassen med den illeluktende containeren bak butikken. Det var heller ingen lukt i baksetet i den grå bilen. Den var helt luktfri. Vanlig.

Bilturene hjem har jeg ingen tydelige minner fra, kan hende fordi den på mange måter var begivenhetsløs, selv om vi fortsatt var i Oslo og at det ellers ble betraktet som eksotisk nok i seg selv. Men nå føltes det ikke særlig eksotisk lenger.

Det begynte ofte å bli mørkt da vi i enden av parkeringshuset svingte inn på den lange venstresvingen ned til krysset ved veien til Bøler, der hvor hun pleide å gasse på skikkelig. I stedet tok vi til høyre, rett frem i neste rundgjøring og videre et stykke forbi alle lyskryssene til vi kom til Tveita-senteret. Derfra må vi ha tatt til venstre ned bakken og etter et stykke kommet oss ut på Ringveien i retning hjemover. Men det kan jeg ikke si med sikkerhet, for da hadde både jeg og broren min allerede sovnet i baksetet.