EN KONTRAFAKTISK FORTELLING OM FAMILIEN KLOSTER-JENSEN OG NYERE GASSISK HISTORIE

Essay av Eirik Melstrøm. Mars 2021.

–

1.

Det hender at jeg drar til på Sophus Bugges bibliotek på Blindern for å lese. Jeg liker følelsen av å være i fremmedes selskap, av å være anonymt tilstede for andre, gli stillferdig inn i mengden. Det er på mange måter en form for gjemsel, å gjemme seg åpenlyst for den andres blikk.

Under et nylig besøk kom jeg tilfeldigvis over en bok i én av de mange hyllenereolene i biblioteket. På tross av at jeg vanligvis ikke lar oppmerksomheten gli annet enn uoppmerksomt over havet av bøker, festet jeg meg denne gangen umiddelbart ved nettopp denne bestemte boken.  

Den var rød. Forfatterens navn og bokens tittel stod skrevet i tynn forgyllet skrift over ryggen, dog såpass slitt at sistnevnte var vanskelig å lese. Tonemicity, kom jeg frem til ved nærmere inspeksjon, skrevet av en person ved navn M. Kloster-Jensen. 

Umiddelbart slo det meg at dette var et navn jeg kjente fra før.

Da jeg var femten-seksten år gammel og aspirerende rockemusiker var det i Norge få helter, om man kan kalle dem det, når det gjaldt gitaremnet. Knut Schreiner var kanskje den største av dem, i alle fall i mine øyne, men også Robert Burås, gitaristen i bandet My Midnight Creeps (i tillegg til det kanskje mer kjente Madrugada, som jeg på den tiden ikke kunne fordra). Burås ble funnet død i sin egen leilighet sommeren 2007, kun dager før bandets planlagte opptreden på hovedscenen under Øyafestivalen, en konsert som følgelig ble omgjort til en slags musikalsk-elegisk minnemarkering til ære for bandets nylig avdøde maestro.

Én av de sørgende musikantene på scenen den dagen var Burås´ co-gitarist i My Midnight Creeps, en figur jeg tidligere hadde støtt borti gjennom hans forhenværende rolle i bandet The Ricochets. Hans navn var Alexander Kloster-Jensen.

Der jeg satt ved leseplassen på Blindern, med den røde boken i hendene, var det Alexander Kloster-Jensens vesen som opptok meg. Som følge av det tilsynelatende tilfeldige møtet med denne boken var hele min forestillingsverden nå rettet mot én bestemt person, noen jeg ikke kan huske å ha møtt eller snakket med, som jeg knapt har ofret en tanke, og hvis navn jeg ikke kan huske å ha uttalt siden minnekonserten i middelalderparken i Oslo i 2007. Det var altså et tretten år langt gap mellom Alexander Kloster-Jensen, og meg. 

–

2.

Sensommeren 2007, kun dager etter den nevnte minnekonserten, begynte jeg mitt andre år som student på Universitet i Oslo. Grunnet min inkompetanse i å melde meg opp til fag måtte jeg ta til takke med de emnene som var ledige etter at medstudentene i kullet hadde fylt opp plassene på de saftige emnene, som for eksempel ”Historien om Holocaust”, ”Konflikten i Midtøsten”, ”Den Russiske Revolusjonen”, eller ”Nyere Amerikansk historie”.

Under det eneste opplyste feltet i Studentweb som indikerte ledige plasser stod det skrevet ”MADAGASKARS HISTORIE” med tydelige bokstaver.

Jeg kan huske en følelse av dyp resignasjon over egen tilkortkommenhet senke seg i øyeblikket emnets navn traff netthinnen. Skulle jeg bare gi faen? Det virket jo ikke som jeg taklet dette med registreringen noe særlig bra. Jeg kunne jo møte opp på det første seminaret, gi det en sjans i alle fall, for så å kaste alt på båten om det skulle vise seg å være fullstendig dødfødt.  

Emnets professor var historiker Finn Fuglestad, spesialist i afrikansk- og latinamerikanske historie, så vel som tidenes bitreste surpomp. Fuglestad bekreftet alle mine fordommer av Blindern som et sted fylt av overmodne mannlige professorer i syttiårene, mugnet i takt med kontorveggene de hadde okkupert siden slutten av åtti-tallet, dypt gjemt i Universitets labyrint av forlatte og avsidesliggende kroker.

Fra seminarrommet i første etasje av Niels Henrik Abels Hus husker jeg den første timen som uutholdelig, der Fuglestad med en bebreidende mine satt lutrygget bak kateteret, skulende tilfreds ut over de skjelvende tenåringenes flakkende blikk. Etter noen minutters kvelende stillhet brøt han ut i en spontan og høylytt tale som skulle vare resten av timen, og som fikk det til å fråde fra munnvikene hans, om farene ved å bedrive det han omtalte som ”kontrafaktiske øvrigheter”.

På det tidspunktet forstod jeg ikke hva ”kontrafaktiske øvrigheter” var, eller hva det betød, ei heller tror jeg noen av mine kumpaner i seminarrom 202 hadde den fjerneste anelse om hva det var Fuglestad agiterte så lidenskapelig imot.

Men gjennom mine år på Blindern ble det tydelig at dette, ofte omtalt som ”hva-hvis-historie”, ble ansett som en slags verkebyll, en pest, et ugress som tidlig måtte rives opp ved roten for å forhindre at ferske studenter ble korrumpert av denne omtrent syndige virksomheten.

”Hva-hvis-historie” refererer til alternative fabuleringer om historiens gang, som gjerne går under kategorien spekulativ historiefortelling, og som i dette tilfellet innebar å skissere potensielle og alternative utkom av historiens gang. Hva-hvis nazistene hadde vunnet andre verdenskrig. Hva-hvis Frans Ferdinand, tronarvingen til det Habsburgiske monarkiet ikke hadde blitt skutt og drept av den forbipasserende serbiske studenten Gavrilo Princip i Sarajevo i juli 1914, enkelthendelsen som utløste utbruddet av første verdenskrig. Hva-hvis den kalde krigen hadde utviklet seg til varm krig.

Ifølge Fuglestad var dette roten til alt ondt, et virus det gjaldt å bekjempe med alle midler.

Og det satte en slags akademisk standard i meg allerede da. Spekulativ historiefortelling, og spekulativ tenkning forøvrig, var noe man ikke skulle bedrive om man skulle bli en rettskaffende akademiker, og i forlengelsen av det et anstendig menneske. Det befestet en del retningslinjer for hva det var vi holdt på med, hva slags kunnskap det var vi produserte. Det var kunnskap som stod i sannheten og ærlighetens tjeneste, som var tro til idealet om å strebe etter så korrekt viten som mulig – historien som sannhetsvitne heller enn som historiefortelling. I jakten på dette måtte man være ærlig med seg selv, med sine kilder, ikke dikte eller konstruere sannheter man selv ønsket å bekrefte eller avkrefte. Vi oppfattet sannhet og ærlighet som to sider av samme sak, som størrelser som var avhengige av hverandre, uløselig forbundet til den stolte tradisjonen det var å skrive historie. Professor Fuglestad var selve instrumentet som personifiserte denne forståelsen av hva slags fremferd som var forventet av oss.

–

3.

Jeg husker først og fremst Alexander Kloster-Jensen som en kul type, selv om det var en oppfatning jeg baserte utelukkende på observasjoner gjort på avstand. Han var lang, slank, alltid iført mørke solbriller, og med en Liam Gallagher-aktig gange, i alle fall én som utsonderte stor selvtillit og tilbakelent ”aloofness” (et av mine engelske favorittuttrykk for kulhet som det etter min mening ikke finnes noen adekvat oversettelse for i det norske språket). Han hadde mørkt halvlangt hår med lang lugg som delvis skjulte ansiktet, og som slang frem og tilbake når han spilte gitar med bandet på scenen. En pen mann, men én med en fremtoning som tilsa at mye forgikk under overflaten. I alle fall innbød scenepersonligheten hans til slik mystikk.  Øksa han brukte var en svart Fender Jazzmaster, eller kanskje en Jaguar, og jeg kan huske at jeg synes han så bedre ut enn det låt. Men det var på den tiden. I det hele tatt var det noe film-noir over hele fyren, og for meg minnet han på mange måter om noe som passet inn i Grev Drakulas univers. Mørk, mystisk, med høy svarte krage, rød kappe og sylspisse sko, tydelig markerte kjeveben og skabbete skjegg. Kloster-Jensen bar en mystikk som var rockehistoriens mest ikoniske gitarister verdig.

Tilbake på leseplassen med den røde boken i hånden ble jeg brått klar over tankeflukten som skriften med navnet av bokens forfatter hadde generert. Kloster-Jensen, et tilsynelatende uvanlig navn, tenkte jeg. Det kan ikke være mange som deler det etternavnet. Eller?

Jeg åpnet bokens røde omslag og bladde meg frem til at avhandlingen ”Tonemicity” var utgitt i 1961, og at M. Kloster Jensen som følge av nettopp denne boken ble ansatt som professor innen fonetikk ved Universitetet i Bergen.  

Kan M. Kloster Jensen være Alexander Kloster-Jensens bestefar?, tenkte jeg. Etter grov hoderegning, med utgangspunkt i min egen alder og hvor mye eldre jeg anslo My Midnight Creep-gitaristen for å være, kom jeg til slutningen at hans alder sammenfalt med at utgivelsen kunne stamme fra én av hans foreldres foreldre. Kunne det ha seg slik at bokens utkomst, rett før M. Kloster Jensens ansettelse som professor på Universitet i Bergen, sammenfalt med at han i etterkant stiftet familie og ble far til den fremtidige gitaristen Alexanders mor eller far?

Etterhvert som jeg spant videre på historien manifesterte det seg små sannheter. Det ble etter en stund et ufravikelig faktum at M. Kloster-Jensen var Alexander Kloster-Jensens bestefar. Forbløffende raskt var det noe jeg tok for gitt, uten å ha håndfaste bevis på at det faktisk stemte. Det var nå blitt en etablert sannhet som de påfølgende spekulasjonene bygget videre på.

Bokens fulle tittel var Tonemicity. A Technique for determining the Phonemic Status of Suprasegmental Patterns in Pairs of Lexical Units, applied to a Group of West Norwegian Dialects, and to Faroese. Hva innebærer det? Det må ha med lyd i språket å gjøre, konkluderte jeg, og følgelig en slags anvendelse eller utprøvning av M. Kloster-Jensens egen hypotese opp mot to bestemte språk: en serie vestlandsdialekter, og et for meg ukjent språk, eller noe jeg antok var et språk, kalt Faroese.

Det må ha vært mye fokus på lyd i det Kloster-Jensenske hjem, tenkte jeg. Kanskje var han streng og irettesatte barn og barnebarn når de ikke uttalte bestemte ord fonetisk korrekt. ”De vil ha nytte av det seinere i livet”, kunne han si. Eller kanskje var han mer av den skøyeraktige typen som på sine eldre dager fant på egne ord, til og med konstruerte et eget språk med underlig fonetikk, en blanding av vestlandsk og Faroese, et hemmelig kodespråk som bare han og barnebarna seg imellom kunne forstå.   

Det undret meg om denne fonetiske ledetråden på noen som helst måte kunne være bidragsytende til at Alexander Kloster-Jensen selv begynte å interessere seg for musikk, og følgelig spesifikt for instrumentet gitar.

Fra leseplassen på Blindern tegnet jeg et mentalt bilde av at Alexander, på besøk hos sin bestefar, plukket ned et underlig strengeinstrument fra veggen og gjorde seg kjent med at lyd oppstod når han rørte ved strengene.

–

4.

Fuglestad avsluttet monologen i seminarrom 202 med en utfordring. En obligatorisk del av kurs som dette var den såkalte kvalifiseringsoppgaven. Dette var en akademisk tekst studentene måtte skrive, og som skulle rettes og godkjennes av professoren for å kunne få lov til å gå opp til eksamen i faget. Vanligvis ble man servert fire-fem på forhånd bestemte problemstillinger hvorav man valgte én, og som man ved hjelp av pensum skulle redegjøre og argumentere for og imot.

Fuglestad, hvis mine i slutten av timen hadde utviklet seg fra tilfreds til frydefull, tilbød ingen slike problemstillinger. Det var opp til elevene selv å finne en oppgave å skrive, mente han. Nok puter var allerede sydd under de unges perspirerende armhuler. Det eneste kriteriet var at teksten måtte ta for seg noe som hadde med Madagaskars historie å gjøre. Intet mer, intet mindre.

På mange måter greit nok, tenkte jeg, men professoren hadde virkelig satt de uerfarne elevene i en skvis. På den ene siden hadde han brukt mesteparten av timen på å advare mot lystene av å tenke annerledes, av å bedrive spekulativ tenking, på den andre hadde han gitt oss en oppgave som innebar at vi måtte tenke selv. 

Studentene, inkludert meg selv, reagerte på oppgavens frie rammer med fortvilelse. Hva var det å skrive om Madagaskar? Hvem vet noe som helst om Madagaskar?

Etter at Fuglestad hadde forlatt rommet tiltok en stresset summing mellom rådville studenter. Skulle man på noen måte ta tak i den gassiske kongerekka, eller skrive en komparativ analyse av henholdsvis kong Andrianampoinimerina (1787-1810) og statsminister Rainilaiarivonis (1864-1895) styre, ergo overgangen fra eneveldig til konstitusjonelt monarki? Kanskje en drøfting av årsakene til hovedstaden Antananarivos tilblivelse kunne være noe? Men hvor finner man i så fall ut om det? Ingenting av dette var jo en del av pensum.

Var dette det rette øyeblikket å kaste inn håndkledet, slo det meg. Om så var kunne det like gjerne være nå.

Plutselig slo det meg hva Fuglestad hadde gjort. Oppgaven han hadde gitt oss handlet ikke først og fremst om øvelsen i å produsere en akademisk tekst om et historisk fenomen, i dette tilfelle noe angående Madagaskars historie. Den egentlige utfordringen med denne kvalifiseringsoppgaven var å undersøke i hvilken grad studentene klarte å balansere seg selv opp mot det ellers så objektive idealet i historieskrivingen. Det var i realiteten en øvelse i initiativ og kreativitet. Å skrive en tekst bestående av oppgulp og få den godkjent var vanligvis ikke særlig vanskelig. Denne gangen ville riktignok det bare føre til stryk hos Fuglestad. På den andre siden, å introdusere en grad av egeninteresse fordret derimot faren for spekulasjon, og dermed også stryk i Fuglestads bok.

Allikevel øynet jeg for første gang en mulighet, og tanken om å melde meg av hele greia ble avløst av en forsiktig idé. Jeg måtte på finurlig vis relatere denne oppgaven til noe som hadde med mine egne interesser å gjøre, tenkte jeg. Foruten studiene på Blindern dreide det seg på den tiden i all hovedsak om musikk og gitar.

Jeg endte med å skrive en tekst som handlet om hvordan den gassiske urbefolkningens strengeinstrumenter ble påvirket av de europeiske kolonistenes misjonsvirksomhet, som tiltok mer og mer utover 1800-tallet. Resultatet ble en rekke ganske unike hybrider mellom den vestlige gitaren og tradisjonelle gassiske strengeinstrumenter, hvilke i teksten fungerte som metaforer for graden av symbiose og konflikt mellom et folk og dets kolonimakt.

Til min overraskelse godkjente Fuglestad oppgaven. Han sa ingenting utover det, ei heller ga han noen utdypende kommentarer til teksten. Siste dag av seminaret spankulerte han rolig, uten å si et ord, gjennom seminarrommets pultrader, kastet tekstene nonchalant ned foran oss, for så å forlate rommet med den tomme dokumentmappen under armen.

Det eneste som bare preg av at noen hadde vurdert teksten var brettkanten ved stiften i hjørnet som holdt sidene sammen, samt ordet godkjent skrevet med rød tusj øverst på forsiden. Kun godkjent.

Jeg så han aldri igjen etter det.

Hadde jeg dermed bestått testen? Hadde jeg fått Fuglestads bekreftelse på at jeg ikke hadde bedrevet kontrafaktiske øvrigheter, at jeg allikevel var i stand til å tenke selv?

Fuglestad fikk meg til å tro at det fantes en form for frihet, et handlingsrom innenfor rammene og reglene for det akademiske virket. 

Det har tatt meg femten år å innse at rammene er betydelig sterkere enn den påståtte friheten jeg oppdaget da, samt i hvilken grad den vedvarende tilstedeværelsen av disse rammene i årene etterpå har innskrenket handlingsrommet for min egen tankeverden, for hva jeg har trodd har vært mulig å si, skrive, tenke. Verst av alt innstilte det en fortståelese i meg at rom defineres ut ifra hva som er lov og ikke lov. Det var først som kunststudent mange år senere, i møte med kunst og andre kunstnere, at jeg innså hvor lammende denne forståelsen kan være.

–

5.

I øyeblikket Alexander Kloster-Jensen, på besøk hos sin bestefar, plukket ned gitaren fra veggen og rørte ved strengene gjorde ingen umiddelbar åpenbaring seg til kjenne. Det røsket ikke frem i den spede unge gutten et bilde av en mulig fremtid som gitarist og scenepersonlighet. Det skulle ta mange år før han på ungdomskolen møtte en gjeng fra nabobygda som spilte musikk og som hadde et øvingslokale de kunne henge i etter skolen, der han fikk låne en gitar og prøvespilte for første gang, hvor han røyka sin første sigarett og drakk sin første pils, lagde sitt første riff og spilte inn sin første demo. Ingenting av det var resultat av M. Kloster-Jensens avhandling om språklyder og uttale.

Er det slik at det er den som forteller historien som bestemmer historien? Hvilken anledning har da noen til å fortelle andres historier?

Er sannferdigheten ved historien knyttet opp til hvilken versjon av historien som medfører mest riktighet, og i hvilken grad kan man si at noe er basert på faktiske hendelser når det tilhører fortiden? Er ikke dermed tolkninger av fortiden egentlig kun en serie med kontrafaktiske øvrigheter i ulik grad?

Det er den som skriver historien som bestemmer hva som er de såkalt faktiske hendelsene, ergo oppløses etter min mening betydningen av ordet faktiske i denne sammenheng. Det skal liksom understreke riktighet, skape tiltro til det som egentlig fant sted. Men det er ingenting faktisk ved historieskriving. Til det mangler den det umiddelbare, og følgelig er den ikke mer faktisk enn de kontrafaktiske øvrighetene Fuglestad holdt seg for god til.

For det andre, sannhet og ærlighet er ikke to sider av samme sak. En spekulativ fortelling om relasjonen mellom professoren M. Kloster-Jensen og musikeren Alexander Kloster-Jensen stiller seg ærlig til fortellerens forestillingsvesen, til fabuleringen og den mentale billeddannelsen trigget av møtet mellom en bok i en bokhylle på et bibliotek, og fortellerens minne og hukommelse om en forhenværende gitarist med lang lugg og nonchalant gange. Den kan være ærlig samtidig som den er usann, sannferdig samtidig som den er fiktiv.

Sannhet og ærlighet tilhører ikke nødvendigvis samme side i bestemmelsen av hva som er virkelighet og ikke virkelighet. Virkelighet omfatter både det sanne og det ærlige, både det som etterstreber riktighet og det som etterstreber det fiktive.

Gjennom vår forestillingsevne, uavhengig i hvilken grad den medfører riktighet, er fortellingen virkelig, og følgelig ingens øvrighet.