ANGSTKANON

Tekst av Eirik Melstrøm

–

–

Bandet Angstkanon ble dannet utenfor døra til vaktmesterens kontor på Harestua Ungdomsskole en gang utpå høsten 2001. Samtlige medlemmer hadde blitt pælma ut av sine respektive klasserom grunnet uakseptabel oppførsel, i mitt tilfelle av “seksuelt antydende karakter”, av skolens inspektør Eli Schreiner (forøvrig mor til Knut ”Euroboy” Schreiner). Lite visste jeg hvilken betydning den fiktive håndjobben jeg simulerte bak norsklærer Amundsens rygg skulle komme til å ha for hvordan livet mitt ville fortone seg de påfølgende åra. 

Det hører med til historien at jeg senere forsøkte å rette opp det noe dårlige inntrykket hos Fru. Schreiner. I ukesvis gikk jeg med en Turboneger t-skjorte jeg hadde kjøpt på Bodymap i Oslo, i håp om at hun skulle vise meg fornyet respekt ettersom hennes egen sønn spilte i nevnte band. Den strategien viste seg bare å gjøre vondt verre, noe hun uttrykte tydelig under en konfrontasjon vi hadde i gangen i mellom musikkrommet og heimkunnskapen. ”I Got Erection”, sa hun og pekte på t-skjorta. Jeg så opp på henne med håpefulle øyne. ”Jeg skjønner du er fjorten år, men du trenger da ikke flagge kåtskapen din for resten av verden!”. 

Selv om jeg på det tidspunktet ikke var klar over det, befant jeg meg utenfor vaktmesterens kontor med tre andre avvikere som jeg skulle komme til å tilbringe omtrent hver eneste dag med i øvingslokalet de neste fire åra. Det var Nico, et menneske så lavpannet at kun et tiår med tung faderlig vold mot hodet kunne skapt slik en underlig hodeform. Antagelig dengte faren også all intelligensen ut av ham i ung alder, men en snill sjel var han (i alle fall mot meg), og en jævel på steady Cliff Williams-bassing. Han bodde hjemme hos moren sin og vi pleide å dra dit for å henge i kjelleren. Egentlig mest for å være sammen med storesøsteren hans Tyra, som alltid gikk i trange band-skjorter og kunne si ting som: «Faen, jeg hadde pult dritten ut av han derre Tommy Lee ass», mens vi så på en eller annen Mötley-video på VH1, eller: «Førstemann som henter DVD´en i stua får ta på puppene mine», bare for å nekte for det da vi kom rasende ned trappa i en helvetes fart. 

Treigest var som regel Alvaro, en tønneforma trommeslager med forkjærlighet for Dead Boys og billig lightergass, og som allerede før vi møttes utenfor vaktmesterens kontor hadde rukket å tenne på skolen, OG slippe unna med det, til tross for at halve bygget faktisk brant ned. Han bodde på det tidspunktet hjemme hos bestemoren sin. Årsaken til det var at moren noen år tidligere brått og uanmeldt hadde dratt på en voyage d´amour med Svein, gymlæreren på skolen, noe som medførte at faren fikk et mentalt sammenbrudd, endte på DPS og tilslutt fikk fast bopel på en institusjon på Brandbu for permanent overkokte grønnsaker. Alvaro pleide å besøke han hver lørdag før øving. Jeg kan huske han ofte var mutt og lite snakkesalig da vi møttes de ettermiddagene. Men han spilte ofte litt fortere enn han pleide. Han var forøvrig også den eneste i bandet som fikk lappen, og vi nøt godt av den ubegrensede tilgangen han hadde på bestemorens rustbrune Nissan Micra. Hun hadde en høyst velutviklet grad av Alzheimers og brukte derfor bilen sjeldent. Det var kanskje like greit. En gang overhørte jeg at hun ropte på Alvaro og kalte han Ayatollah Khomeini, helt uten ironi. 

Grunnen til at Alvaro nå befant seg utenfor vaktmesterens kontor var en hendelse hvor gymlærer Svein pådro seg en kraftig hjernerystelse og en påfølgende tur på legevakta etter å ha fått en medisinball klint gjentatt ganger mot tinningen mens resten av klassen i stillhet stod rundt og så på. I en liten bygd som Harestua råder en viss kodeks når det kommer til selvjustis. Alle veit alt. Gjør du noe føkka får du smake det kollektivt av hele lokalsamfunnet. Gymlærer Svein kom seg aldri helt etter det. 

Den siste i det brokete ensemblet var Jimmy Rawk, hvis egentlige navn var Boran og kom til Harestua som kosovo-albansk flykning da han var åtte år gammel. Han ankom i noe han selv hevdet var en rød-rosa UFO-lignende farkost, hvorpå store bløte vesener etter sigende skal ha utført diverse seksuelle eksperimenter på ham underveis. Jeg skjønte tidlig at han må ha opplevd mye jævlig i sine første leveår, men vi turte sjelden å grave mer i det utover de få gangene han selv lettet på sløret. Han kunne tidvis servere små psykedeliske historier som var så ute at folk flest tok han for å være på en konstant hallusinerende syretripp. Altså, den perfekte vokalist og frontfigur, tenkte jeg: eksentrisk, good-looking, halv-psykotisk og fullstendig uredd fordi han tidligere i livet hadde sett så mye traumatisk at han ikke var redd for noe som helst. I så fall skjulte han det godt. 

Dessverre mistet jeg kontakten med Jimmy da jeg noen år senere flytta til Oslo. Det siste jeg hørte var at han hadde blitt med i en eller annen kriminell gjeng som gikk rundt og ranet vestkant-kids for dyre pelsjakker og smarttelefoner, en slags Canada Goose Hunt som jeg ofte likte å forestille meg når jeg satt på bussen. En illsint kosovo-albaner pesende i hælene på direktørsønnen Preben fra Montebello, innstilt på å riva han et nytt rasshøl. Men, som med alle moderne versjoner av Robin Hood ble han på et tidspunkt tatt igjen av lovens lange arm, og nå soner han en langtidsdom på en øy ute i Oslofjorden et sted. Jeg tenker på ham hver gang jeg tar Bastøyferga. 

Rollen som låtskriver, gitarist og band-ideolog tilfalt meg, en rolle jeg på den tida tok ekstremt alvorlig. Det er vanskelig å overdrive hvor altomfattende dette med bandet og musikken var for meg. Alt annet ble liksom satt til side. Jeg skulle spille gitar. Det var det jeg skulle gjøre. Og det slo ned i meg som et jævla lyn. Fra én dag til en annen gikk jeg fra å være en sedat, interesse- og bevissthetsløs kid fra den traurige skævvbygda Harestua, til å bli en person med en plan, et mål, en gitarist med utrettelig energi og et helvetes sinne. 

Opp igjennom har jeg gjort flere forsøk å spore tilbake hva det var som faktisk trigga det. Jeg hadde hørt en del på noen skiver som Brutter´n hadde med seg fra USA, hvor han året før hadde besøkt tanta vår, og grunnet hennes uvitenhet og vage omsorgssvikt hadde han fått lov til å dra alene på Vans Warped Tour. Etter den sommeren kom han hjem med en bunke skiver som vi til slutt hørte i stykker, blant annet Punk in Drublic, Suffer og Out Come The Wolves. I tillegg viste han meg et norsk band som jeg falt for umiddelbart, men som dessverre ikke holdt på lenger fordi vokalisten visstnok var blitt heroinist og nå levde i eksil nordpå.

En kveld vi satt i bilen hans og hørte på Out Of Bounds med No Fun At All, spurte han meg: ”Du, du kan jo gjøre det der du, hvis du vil – spille sånn!”. Og det var der, i det øyeblikket, at startkablene kicka inn og hjernen min gira opp fra sedat forstads-amøbe til skarpladd pre-pubertal pønk. 

Han lånte meg litt penger, og uka etter dro vi til byen for å kjøpe gitar og forsterker. I andre etasje på Imerslund Musikk i Skippergata ble jeg av en anemisk liten bedreviter presentert for to gitarer, de to billigste de hadde i sjappa. Det var en rød Squier Strat-kopi, og en svart Epiphone Lester. Et viktig veiskille på mange måter, i alle fall på den tida. Bedreviteren, som var spyttet ut av malen for sånne som jobber i musikkutstyrsbutikker, gjerne gitarister som aldri fant noe band i ungdommen men som ”har-noe-på-gang-om-dagen-de-har-jævlig-trua-på”, og som har puggespilt så mye på gutterommet at de kan klimpre Stairway To Heaven prikkfritt i butikken for å imponere intetanende kids med konfirmasjonspengene brennende i lomma – HAN, han anbefalte sterkt at jeg burde gå for den røde strat´en. Jeg gikk for den svarte Epiphonen. Ikke fordi jeg hadde noen anelse om hva slags gitar det var eller hvilken av dem som var best, men kun fordi den så minst døll ut, og fordi den lignet mest på den gitaren Knut Schreiner spilte på i Turboneger. 

I motsetning til de tre andre i bandet hadde jeg hatt en tilsynelatende streit oppvekst. Ingen harde eller skarpe gjenstander mot hodet, ingen krigstraumer eller noe splittet hjem, ei heller var familien vår ansett som pariakaste i det sosiale hierarkiet som rådet i det lille lokalsamfunnet på Harestua. Heller enn å gi meg pes fordi jeg ikke gjorde som de forventet, ryddet Mutter og Fatter i stedet kjelleren så jeg kunne ha et sted å øve. 

De lot meg også dra alene til Oslo i ganske ung alder, hvilket betød at jeg omtrent hver lørdag formiddag satte meg på toget til byen, en tur tilsvarende lengden av én skive i discman´en. Fra Oslo S gikk jeg rett til platebutikken Tiger i Hammersborggata, hvor innehaver Tor André som oftest presenterte meg for et dilemma: ”Her har du to skiver, hør på begge, og så kjøper du én av dem!”. I en drøy times tid var jeg fastlåst til den doble CD-spilleren som på den tida var i enden av disken, lyttende nøye til først Sepultura, så Poison Idea, som var to av bandene det stod mellom en lørdag. Den gangen kjøpte jeg Feel The Darkness, og jeg har aldri angra på det. Da jeg hadde betalt og var på vei ut la han en ekstra CD ned i posen. Han sa det var et nytt band med noen kids fra Son som nettopp hadde gitt ut en EP jeg burde sjekke ut. Jeg har ofte tenkt på hvor mye av musikken jeg hørte på den gang som faktisk kom fra han og fra de lørdagene der. Kall det gjerne en slags musikalsk oppdragelse. 

Planen var at Angstkanon skulle ha sin første øving bare noen dager etter det første møtet utenfor vaktmesterens kontor. Problemet var at vi ikke hadde noe sted å øve. Jeg husket å ha lest at Brutal Gaffeldød, Schreiner og Kåre Joaos første band, hadde øvd i kjelleren på Samfunnshuset et sted. Lokalet ble riktignok på den tida mest brukt til bridge-klubbens tirsdagsmøter, swingdansekurs og begravelsesmottagelser, og det var mange år siden noe band hadde øvd der. Men jeg ringte husets bestyrer, den da nitti år gamle krigsveteranen Tranberg, som fortsatt slet såpass med post-traumatisk stress at han midt i en samtale kunne kaste seg under bordet mens han klamret seg til bordbenet som om det var en ladd rifle, skrikende av full hals og med blodsprengte øyne. Tross sine skavanker var han jævlig kul da vi møttes første gang, og uten videre rakte han meg nøklene til rommet under teaterscenen og sa: ”Gjør hva dere vil, bare ikke brenn ned hele jævla huset”. Om han var klar over at Alvaro nettopp hadde brent ned halve skolen er uvisst. 

Den kjelleren ble et slags hjem. Vi dro dit hver dag etter skolen, hang, hørte på musikk, øvde, ofte med døra åpen så de på fotballtreninga utenfor kunne høre at vi øvde på låter som ”Horestua IL”. Hver tirsdag kom som regel også en fortvilet representant fra bridgeklubben bankende febrilsk på døra. Det var rundt den samme tida vi for alvor oppdaga åtti- og nittitalls amerikansk punk og hardcore, og jeg kan huske vi hørte Black Flag, Minor Threat, Negative Approach, Germs, Bad Brains og mange av de bandene der for første gang nede i den kjelleren. Senere forelska vi oss hodestups i litt nyere krøstepunk, og band som From Ashes Rise ble det viktigste av alt. Da skiva Nightmares kom i 2003 var det alt jeg hørte på i månedsvis. 

Alvaro og jeg begynte å dra til Oslo for å se konserter ganske tidlig. Bestemoren hans var blitt såpass fjern at hun knapt merket at han var borte. Folka mine ga meg lov fordi jeg sa jeg skulle henge med Brutter´n, som på det tidspunktet hadde flytta til byen. Det de ikke visste var at han like etter hadde blitt kasta ut av Blindern for å ha brutt seg opp på taket til én av høyblokkene der i et forsøk på å finne et rolig sted han kunne røyke en bønne. Derfra var veien kort til tyngre opiater og nå var han såpass hekta at dagene for det meste gikk med til å finne spenn til neste påsa. På de fleste byturene våre traff vi han ikke i det hele tatt. Jeg hadde en ekstra nøkkel til kåken hans, men der var det ofte masse shabby folk jeg ikke kjente så dit vi dro sjelden. 

I stedet dro vi på gig, og på den tida var Paragrafen i Møllergata det eneste stedet vi slapp inn. Til gjengjeld var det der alle de kule folka hang, og det var der jeg blant annet møtte Magne for første gang. Han jobba i baren og slapp oss inn selv om vi var altfor unge, kun fordi vi var fra Hadeland og spilte rock. Stedet var generelt en slags hub for eksil-hadlendinger på den tida. Og for å kunne drikke øl uten å bli pælma ut gjemte vi oss i et mørkt hjørne. Jeg skjønte fort at når det kom til musikk så hadde jeg en del huller i pensum, som læreren min pleide å si til meg. Til da hadde vi for det meste hørt på punk og hardcore, så det å henge på Paragrafen innebar en skikkelig oppvåkning i classic rock. Der hørte vi blant annet Rod Stewart for første gang, og de spilte Never A Dull Moment minst én gang hver kveld. Den skiva og Paragrafen er for meg fortsatt uløselig forbundet. Det var også stedet jeg klina for første gang. Hun var på en måte pønkrock versjonen av Lena fra Døden på Oslo S, mye eldre enn meg og fullt klar over at hun lekte med meg på samme måte som en katt gjør med en nyslakta mus, noe jeg forøvrig ikke hadde noe imot. Det var også på Paragrafen vi så Upstrokes for første gang, bandet hvis EP ble lagt i posen min på Tiger den gangen. Jeg husker jeg tenkte at gitarist Peter Larsson måtte være den mest bad-ass fyren i hele verden. Uka etter konserten scræppa vi alle låtene vi hadde og lagde nye som ligna mistenkelig på deres. Og jeg fikk meg skinnjakke og barberte mohawk. 

Det hele kulminerte med at Angstkanon også fikk spille på Paragrafen etter en stund, noe som på det tidspunktet var det desidert feteste som noensinne hadde skjedd oss. Vi fortsatte å øve i kjelleren på Samfunnshuset og gjorde noen konserter rundt omkring, men etter en stund ble jeg så lei den jævla misæren det var å bo på Harestua at jeg rett og slett ikke orka mer og bare måtte vekk. Jeg la en lapp i hylla til læreren min hvor jeg skrev at hun kunne tørke seg med vitnemålet mitt, etterfulgt av et NOFX sitat, nærmere bestemt første verset av låta Re-Gaining Unconciousness. Ganske pomøse greier, og i retrospekt kanskje mer et pubertalt rop om hjelp enn noe sprengkraftig statement. 

Så jeg flytta til byen, og derfra gikk hele Angstkanon sakte men sikkert opp i liminga. Jeg holdt litt kontakten med Alvaro en stund. Vi møttes på Paragrafen med jevne mellomrom, til det omsider gikk måneder og år mellom hver gang. Nå er det minst ti år siden jeg så ham sist. Noen fortalte meg at han visstnok bor på Harestua nå, med kids og alt det der, kanskje i et forsøk på å bevise verden at han kan bedre enn sine egne foreldre. Mutter sier at han fortsatt besøker faren sin hver lørdag, men at han unngår henne når de møtes på butikken. Jeg vet ikke om det har noe med meg å gjøre.