LIVSVERK

Roman (utdrag) av Eirik Melstrøm. April 2023.

–

–

KAPITTEL 4.

–

Man kan si det var et slags digert mekanisk tre; med en solid stamme, og forgreininger som pekte ut i været til alle kanter, alt sydd sammen som et Frankensteins virile monster av utallige små og store deler som alle virket å ha ulikt opphav, fasong og funksjon. Selve stammen bestod av restene etter en gammel møkkaspreder (eller gjødselsvogn, som det heter i salgsannonsene nå til dags) av merket Fliegl: en tysk landbruksmaskinprodusent, utstyrt med møkkatank i stål og det hele, én gang stolt og gul i fargen, nå spettet og spe av generasjoner på generasjoner med aktiv møkkaspreding. Etter tilstanden å dømme – slik den nå fremstod i sin nye konstellasjon der på torget – var den av sin opprinnelige eier blitt møkkaspredd i hjel, og nå følgelig fått ny giv i kunstens tjeneste. Den bulkete metalltanken var plassert vertikalt, med møkkasprederåpningen pekende rakt opp mot himmelen, og ut fra sprederens munnstykke ruvet fem store fastsveisede armer, eller greiner, i rustfritt blankpolert stål. Fra grenene hang en hel masse tilsmusset nedfallsfrukt i alle slags farger og materialer, mer eller mindre gjenkjennelige objekter som dinglet lett i luften.

For det første var det umiddelbart tydelig for alle at møkkatanken og armene i utgangspunktet ikke hørte sammen. Det ga liksom ingen mening. Her hadde noen vært kreative, var det noen som sa. For det andre, om så forbeholdt innvidde i norsk abstrakt skulpturhistorie, kunne armene like gjerne vært skåret rett ut av hvilken som helst av den norske kunstneren Arnold Haukelands monumentalskulpturer; stjålet fra hvilket som helst rådhustorg her på berget, der de glinset og glanset i sollyset på plassen. Nå sier ikke jeg at alskens kommunale og fylkeskommunale kulturkomitéers fasinasjon for Haukelands skulpturer ved innkjøpstidspunktet utelukkende lå i verkenes funklende kvaliteter, men der på plassen var det i alle fall tydelig at tilskuernes umiddelbare synsbedrag – og kanskje viktigst av alt: fengslingen av deres fulle og hele oppmerksomhet – etter alle solemerker stammet fra dette gjenskinnets forførende glans. 

Armene vridde og vred seg i alle retninger ut fra møkkaåpningen i toppen av kjernen, som en blomsterbukett ut av en vase, og de mekaniske lemmene strakk seg høyt opp i luften og hang truende over forsamlingen på torget under. Mange av de oppmøtte befant seg nå direkte innunder vederstyggelighetens favn. Nå var de fanget, folket, og de var stumme i sin avmakt.

Mellom hver av de fem store armene var det strukket tekstiler: tykke oppspente teppelignende flak i alle tenkelige farger, hver av dem omtrent en kvadratmeter i størrelse, festet tett i tett slik at de dannet i en slakk remse, en lappet duk, som mellom armene flagret lett i vinden. Ved første øyekast så duken sjuskete og tilfeldig sammensydd ut, men det viste seg raskt at dette ikke var simple filleryer. Nei, jammen var det ikke Jacquard-vevde damaskmotiver, avanserte mønstre i bomullsstoff av ypperste kvalitet med høyest tenkelig trådtetthet – riktig så møysommelig utført, tør man påstå – fylt med en hel serie av ulike motiver som rent umiddelbart ikke virket å fortelle noen som helst forståelig eller sammenhengende historie. Men nok en gang skulle landsbyboerne la tingen vokse i blikket. For etter hvert som lysbalansen i tilskuernes øyne nærmet seg normalen, og man hadde ristet av seg det grønne og lilla sløret som ofte henger igjen etter slik intens blending, kunne de litt etter litt forme stadig lengre og mer sammenhengende narrativ ut fra hva som gjemte seg i tekstilenes billedunivers. Og det de da fikk se var at motivene i all hovedsak forestilte groteske voldsscener, fulle av blod, gørr og faenskap; intime elskovsmotiver fra en slags pre-hedensk versjon av Kama Sutra. Særlig sensuelt kan man i alle fall ikke si at det var, for grensene mellom protagonistenes nytelse og smerte var vage, om ikke helt utvisket. Den lille død og den store død på samme tid og i samme bilde, med alle medfølgende kroppsvæsker i skjønn og uskjønn forening. Mange ville nok karakterisert dette som scener tatt ut av et harem, men å komme med en slik fortolkende påstand ville vært å undergrave den sivilisasjonsgraden som dette fenomenet opprinnelig svarer til i islamsk (og senere adoptert av vestlig) kultur.

Det disse vevene forestilte var derimot noe dyrisk. Bestialsk. Utallige motiver av små dverglignende vesener, arkaisk sfinx-aktige hybrider mellom menneske og dyr, åpenbart med opprinnelse fra en eller annen alternativ virkelighet eller dimensjon. Mest av alt bar de fantasiens surrealistiske ansikt over seg.

Parallelt med de morbid-seksuelle handlingene utførte de flerdimensjonale dvergvesenene samtidig bestemte håndverksbaserte oppgaver, ofte i par, og hvis man maktet å samle seg et stakket overblikk på tvers av tekstilene, kunne man se at de i fellesskap bandt sammen en større historie. Sammen utgjorde de et slags pedagogisk bilde, lineært som i en lærebok, ikke ulikt hvordan fortellingen om kristendommen ble fortalt på kirkevegger i gudshus; forenklede forestillinger av en tilsynelatende storslått fortelling. Det var rett og slett en fortelling som var ment å lære bort bestemte handlinger og væremåter til dem som var så heldige å få studere dem: å gi noen et språk, et sett med bestemte ferdigheter.

De bestemte handlingene som ble forestilt sirklet rundt ulike former som hamring, sveising, knulling og synging, og inkluderte alt respektivt verktøy man kan tenke seg å være en del av nevnte aktiviteter: fra skrujern, hammer og beslag, til mikrofon og flerhodet dildo, nesehår-fjerner og engangsklystér, og alle disse brøt – om enn på et sært anakronistisk vis – med forståelsen av at motivene refererte til en virkelighet som en gang faktisk hadde eksistert.

Var det et fremtidsbilde som her lå vevet inn i trådene? En fortelling om hvor man var på vei: en formaning? Eller kanskje heller om hvor vi skal ende opp, som en advarsel?

Om man forlot den mulige historiske eller post-humane sannhetsgehalten i det hele, om så bare for en kort stund, kunne man se at de ulike samarbeidsprosjektene mellom vesenene tilsynelatende resulterte i en innsikt hos begge de deltakende partene. Det var rett og slett et utbytte som fant sted. Ved nærmere inspeksjon var det tydelig at det som ble fremstilt her var dannelsen av et slags nytt språk. Man kunne lese utviklingen av språket fra det ene bildet til det andre. Det var oppdagelsen av en kommunikasjonsform blottet for bruken av tegnsetting og ord, en delt forståelses horisont skapt gjennom gjensidig observasjon av, og deltakelse i, konkrete handlinger – utført i et obskurt og seksualisert fellesskap.

Kanskje det mest slående med de vevde tekstilene var kontrasten mellom kultiveringen av dette nye språket; fremveksten av noe som på den ene siden var rent og ufeilbarlig, med de primitive lystene aktørene henfalt seg til i møtet med dem. Det dionysiske og apollinske forent i ett og samme bilde, i samme språk: Kampen for å nå orgasme og kunnskap i ett og samme øyeblikk.